Så hyggelig det hadde vært…………..

Av Kjersti Kolsrud (publisert i Dachshunden september 2007)

Å våkne en morgen til en annerledes hverdag?

En hverdag hvor folk med samme interesse fokuserte på det positive og ikke på hverandres svakheter. Der man kunne gå på hundeutstilling å ha en trivelig dag med andre hundeentusiaster, uten tanker for sladder, bakvaskelse og misunnelse? Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag hvor man kunne forvente ærlighet og oppriktige svar fra andre oppdrettere. Diskusjoner der man ikke skilte så skarpt og engstelig mellom ”noviser” og ”den erfarne garde”. Kanskje en diskusjon om hva som faktisk er definisjonen på en novise? Hvem har bestemt at man kan og vet så mye mer fordi om man har 20-30 års fartstid? Hvem vet hvor mye folk har lest og lært på sine 2 år? 5 år? 10 år? 20 år? Klart man har mer erfaring, men skal man kun lære av egne erfaringer bruker man langt mer enn noen tiår på å lære det man kan lære av å lese en genetikkbok en 2-3 ganger på et par år.

En hverdag der alle innså at vi kan alle dra nytte av hverandres kunnskap på forskjellige områder, og der man forsto at man blir oppdretter fordi man er genuint interessert i en rase, og da vil man den rasens beste på alle områder. Så kan man heller være enig om å være uenige om veien til målet. Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag der man ikke gir enkelte oppdrettere mangellapper basert på enkelt tilfeller. Rødt stempel ved kennel navnet…..den oppdretteren har bare hunder med ditt eller datt? Hva er det for noe da? Hvem har banket igjennom den sannheten? Hva om man heller hadde sagt; ”Uff så uheldig han eller hun har vært, selv hvor mye vi forsøker å gjøre det beste for rasen så kan vi alle være uheldig en gang.” Eller Gud forby om man skulle være så frimodig å si noe sånt som at ”Jeg skal jammen ta kontakt med han eller hun å høre om det er noe jeg eller andre kan gjøre for å forhindre at andre er like uheldige en gang i fremtiden.” Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag der man får mer ros enn ris? Oj! Muligens en smule kravstort? Hva om man klappet hverandre litt på skulderen og ga ros når ting ble bra? Skryt av en annen oppdretters hunder, si at de har fått til noe du selv jobber med, spør hva de har gjort, og få et ærlig svar. Vær glad for at oppdrettere brenner for forskjellige områder innenfor avlen, da utfyller vi hverandre. Vær glad for at de forskjellige brenner for drev, hi, spor, utstilling, rygg, øyne, gemytt, tenner osv. det er det som gjør at ingenting blir glemt.

En hverdag der man ikke er opptatt av å kritisere noen som prøver å forbedre rasen, fordi man er redd for hvilke konsekvenser det får for eget oppdrett. Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag hvor man fikk mer energi av å engasjere seg i klubbarbeid. Der klubbens medlemmer sammen dro lasset, der man var mer opptatt av hvilke positive bidrag den enkelte kunne komme med heller enn å ”ta dem” den ene gangen de gjør noe feil. Der klubben jobbet for rasens beste og kunne bruke tiden på det fremfor personsaker, intriger, bakvaskelser og sladder, alt som springer ut av et hav av misunnelse og frykt for at noen skal klare noe bedre enn en selv. Et klubbarbeid som var grobunn for kunnskap, diskusjon og ærlig erfaringsutveksling. Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag hvor man innser at alle bare er mennesker, og forskjellige mennesker som sådan. Noen har hund bare for kos, noen har hund for kos og jakt, noen har hund for kos og utstilling, noen har hund for kos og agility, noen har hund for kos og lydighet, noen har hund for kos og oppdrett, og noen har hund for å dekke flere av punktene. Vi har alle valgt å ha samme rase, burde ikke det være grunn god nok til å like hverandre og å komme godt overens med hverandre? Hjelpe meg, burde man ikke innse at alle som har dachs er like fornuftig som en selv, på i hvert fall et område? Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag der man ikke trenger å lure på hvor neste angrep kommer fra? Der man ikke trenger å være redd for hvem som vet hva, og når det blir brukt mot en. Der man kan stole på sine raseoppdrettere og man kan føle et fellesskap.

En hverdag hvor oppdrettere jobber sammen for å forbedre rasen. Det hadde jeg syntes var hyggelig.

En hverdag hvor jeg kan skrive dette, og de som leser det forstår at det ikke er ment som kritikk, men ord til ettertanke….driver du med dachs? Kaller du deg oppdretter? Tenker du på hvorfor du driver oppdrett eller er aktiv med hund? Kjenner du deg igjen i noe av det jeg sier? Har vi fokus på rett sted? Det er bare oppdretterne og dachseeierne selv som kan gjøre noe med miljøet vi ferdes i, på utstilling, på prøver og sosiale sammenhenger, tenk om alle hadde lagt godsiden til og prøvd? Gitt ros direkte til den som fortjener det, gitt konstruktiv kritikk direkte til den det gjelder, og at man tenkte seg om før man lager rabalder. Ikke alt er nødvendig å blåse opp å bruke tid og krefter på. At man stopper opp og spør seg selv; hva ganger dette rasen? Hva gagner dette meg? Og før man dømmer andres avgjørelser hardt og brutalt……spør dem hvorfor de gjør som de gjør, kanskje man lærer noe nytt? Og før man anklager noen for å gjøre alvorlige feil, tenk! Kan det være man ikke har alle fakta? Skader det å ta en telefon til vedkommende å høre deres side FØR man lager stor sak av det? Husk til slutt at for de fleste av oss er dette en hobby man driver med på fritiden, ikke alle kan bruke hele døgnet på å følge med og holde seg oppdatert til enhver tid. Gi folk en sjanse, de fleste av oss er empatiske gode mennesker som vil rasens beste. ”Du skal ikke være så rask til å se flisen i din nestes øye når du ikke ser bjelken i ditt eget,” sa en kjent mann en gang…ord å leve etter spør du meg.

Et trygt kunnskaps utvekslende dachsmiljø, det hadde jeg syntes var hyggelig.